Men for at det levende vesen en gang skal bli i stand til å oppleve en slik vidunderlig tilværelse, må det naturligvis først lære å tenke hundre prosent i overensstemmelse med livets lover. Tenk om de nåværende jordiske mennesker hadde samme suverene makt over materien som det før nevnte vesen! Hvilket forferdelig ragnarok ville det ikke kunne resultere i? Men det er heldigvis fullstendig umulig. Utover en viss grense kan de levende vesener ikke vokse i viten og kunnen uten at de samtidig vokser i moral og kjærlighet. Det jordiske menneskets gjentatte inkarnasjoner i den fysiske verden er som en skolegang hvor det forberedes til en gang helt å kunne oppleve og skape i åndelig materie. Kan vesenet da ikke lære det i de åndelige verdener? Nei, det kan det ikke, det må oppleve en verden, hvor det gjør vondt å tenke forkjært, for virkelig å lære å tenke. Det må oppleve en verden hvor materien gjør motstand og skal overvinnes for at dets tenkeevne kan utvikles, og det må lære å kunne møte vesener det ikke føler seg på bølgelengde med med toleranse, forståelse og nestekjærlighet. Alt dette kan kun oppleves i en fysisk verden, og da de fysiske energier er underkastet kretsløpets lover, må det levende vesen besøke "skolen" eller den fysiske verden på den måten at det i skiftende perioder skaper seg en fysisk organisme, som altså er en slags kosmisk skoledrakt, hvorigjennom vesenet kan skape og oppleve på det fysiske plan. Denne "skoledrakt" kan holde en viss tid, det vi kjenner som det jordiske menneskets gjennomsnittslevealder, hvis den ikke blir utsatt for alt for mange eller for store forulempninger. I så fall slites den ut før tiden, og dens brukbarhet blir nedsatt, undertiden så mye at den helt må kasseres. Ulykkestilfeller og sykdom kan medføre at det jordiske mennesket dør lenge før det har nådd "støvets år", hvor det normalt skulle forlate den fysiske verden mett av dage og være glad for å forlate en organisme, som nå var så slitt at en normal livsutfoldelse og -opplevelse ikke mere kunne finne sted igjennom den.