Når vi sover befinner vårt jeg seg stadig vekk i en opplevelsestilstand, men da det er stengt av for sanseopplevelsene fra den ytre fysiske verden, er det naturligvis ikke den vi opplever. På samme måte som vårt fysiske legeme er omgitt av en fysisk verden hvor andre levende veseners fysiske legemer befinner seg slik at en vekselvirkning kan oppstå mellom de levende vesener gjennom deres fysiske organismer, er også vår bevissthetsverden omgitt av en større verden, som består av stråleformig materie. I denne stråleformige verden, som omgir oss, vil vi også være i stand til å møte andre levende veseners bevissthetsverden hvis vi er på bølgelengde med de tanker og forestillinger de rommer. Men er det da ikke nødvendig å være i besittelse av et legeme for å kunne oppleve? Det er det absolutt. Men et legeme behøver ikke å bestå av den grove fysiske materie. Det finnes legemer som er oppbygget av langt finere materier eller energier, såkalte åndelige legemer. De er av rent elektrisk karakter, og vi har alle sammen slike legemer foruten vårt fysiske legeme. Ved den prosess vi kaller søvnen, overføres bevisstheten og dermed opplevelsesevnen fra det fysiske legeme til de åndelige legemer, så det er riktig når man sier at man under søvnen var "langt borte", idet opplevelsesevnen i denne tilstand ikke er bundet av tid og rom på samme måte som under opplevelsen gjennom det fysiske legemet. Men hvorfor kan vi vanligvis ikke huske hva vi har opplevd mens vårt fysiske legeme sov? Fordi vår erindringsevne er en meget degenerert evne, den er meget nær ved sitt latente stadium i sitt kretsløp. Det er helt andre energier og evner som i øyeblikket dominerer i den jordmenneskelige bevissthet. Man kan vanligvis ikke huske sine tidligere inkarnasjoner, man kan ikke engang huske alt det man har opplevd i sin nåværende inkarnasjon. Kan man huske hva som skjedde en bestemt dag for bare 14 dager siden klokken halv tre om ettermiddagen? Det er et unntak hvis man kan det. Vår hukommelse er på sitt "vinterstadium" i kretsløpet, hukommelsesmessig står det jordiske menneske som det bladløse tre i skogen. Men etter vinter kommer vår og sommer; det vil en gang komme tider hvor samme vesen ved hjelp av sin hukommelse kan bevege seg tusener, ja, millioner av år tilbake i tiden og se hva det da opplevde. Men da er det naturligvis ikke noe jordisk menneske, da er det bevisst i sin kosmiske herkomst som ett med Guddommen og dermed identisk med evigheten og opplever seg selv som tidens og rommets herre. Da er den primitive utskiftning av organismer som vi kaller død forlengst et overstått stadium i utviklingen, idet vesenet på det utviklingstrinn hvor det da befinner seg, hersker suverent over alle universets materier og bare behøver å tenke for at materien skal skifte form og forvandles på dets bud.
Martinus senter Oslo
Ramstadåsen 33
2033 Åsgreina
