Når et menneske har opplevd kosmisk bevissthet og derved har fått utvidet sin opplevelsesevne til ikke bare å kunne oppleve dagsbevisst på det fysiske plan, men også evne til, mens det er i sin fysiske organisme, å kunne oppleve dagsbevisst på det åndelige plan, kan det også oppleve døden på en slik måte at det er bevisst i dens struktur og misjon. Ut fra denne kosmiske opplevelse av døden, vil den være å uttrykke som en stor port inn til en annen livs- eller tilværelsesform. Denne port skal alle fysiske vesener igjennom, det er noe alle vet med sikkerhet, selv om det ikke er noe man i det daglige går og tenker på. Så lenge døden er noe mennesket kun tenker på med gru og redsel, er det naturligvis godt at det liksom kan skubbe dødstanken bort. Men det resulterer dog i at samme menneske, når det plutselig står overfor den ugjenkallelige kjensgjerning at en av dets nærmeste eller det selv skal dø, er ganske uforberedt på døden, hvilket kan gjøre det mye vanskeligere å komme igjennom denne prosess. Og saken er virkelig den at døden ikke er noe mennesket skal gå og være redd for. Hvis det prøver å gjøre seg fortrolig med tanken om at det en gang skal bort fra den fysiske verden, noe samme vesen jo forøvrig har prøvd uendelig mange ganger før, selv om det ikke dagsbevisst kan erindre det, og hvis det samtidig dag for dag søker å rense sin bevissthet for mørke tanker, da kan døden ikke bli annet enn en av de skjønneste opplevelser et menneske kan komme ut for.
Martinus senter Oslo
Ramstadåsen 33
2033 Åsgreina
