Den skjønneste form for død et jordmenneske kan oppleve, er den naturlige død på grunn av alderdom. Det er modnet til den åndelige tilværelse, og det er ikke mere noe her i den fysiske verden som holder dets tanker tilbake. Det er naturligvis ikke alle gamle mennesker som har fred i sinnet, og har de ikke det, må de også gjennom sin spesielle form for skjærsild, men det er unntakene. I alminnelighet gjør alderdommen mennesker mildere, mere tolerante og i stand til å resignere, livet har likefrem forberedt dem til det som skal skje når de forlater det hylster som er slitt ut og ikke kan brukes mere. Det er en befrielse for dem, og det er det som er dødens naturlige funksjon for de jordiske mennesker, at de befris fra det redskap som ikke kan tjene dem lengre og får lov til å bruke de evner og talenter de har utviklet i sin fysiske tilværelse, til vidunderlige opplevelser i de åndelige verdener. Og når de har opplevd så mye som det på det nåværende utviklingstrinn er mulig for dem, får de en ny organisme på det fysiske plan, gjennom hvilken de kan fortsette sine "studier i å lære å tenke i overensstemmelse med livets lover", for det er det som er den fysiske tilværelses egentlige misjon. Når det gamle mennesket har forlatt sitt utslitte legeme, ofte på en slik måte at det like så stille har sovnet inn i døden, vil det oppleve noe som det, hvis det ellers hadde hatt mulighet for å våkne igjen og fortelle om det, ville ha kalt en vidunderlig drøm. Hvordan "drømmen" er i detaljer er naturligvis individuelt, men den ville godt kunne forme seg f.eks. slik: Det gamle mennesket opplever plutselig seg selv i en hittil ukjent frigjort tilstand, fri fra all tyngde både legemlig og sjelelig. Det ser en strålende port, som det nå husker å ha sett mange ganger før under søvnen, men da har det ikke vært mulig å komme den helt nær. Men det har kunnet iaktta hvordan den åpnet seg for andre vesener som var helt frigjort fra forbindelsen med sine fysiske legemer og derfor kunne passere den. Ved disse tidligere anledninger har det liksom kunnet skimte hvordan et sterkt lysvell strålte i mot de som skulle passere porten. Denne gang er det selv gjenstand for det strålende lysvellet, og det ser at det ikke mere har et gammelt, utslitt legeme, men et nytt og ungdommelig, hvorfra det lyser og stråler som i perlemorglans. I porten står enda mere lysende og funklende skikkelser og tar imot, morgen- og aftenhimmelens mest strålende farger belyser hele det skjønne sceneri, og den nyankomne oppdager at de vesener, som ved første blikk lignet engler, er gamle venner og kjære slektninger, som han eller hun har kjent, kanskje gjennom mange inkarnasjoner. Under alt dette har det lydt skjønn musikk, og på den andre siden av porten sees nå vidunderlige landskaper, som strekker seg langt bort. Der er skoger og sjøer, en rik plantevekst og mange fugler, hvis kvitring stiger mot himmelen og blander seg med sfærenes musikk. Det gamle døende vesen fra det fysiske plan har blitt en strålende engel og skal en tid oppleve disse veseners verden og også bli en skytsengel for vesener på jorden eller i deres egen skjærsild som trenger hjelp. Men hele denne åpenbaring er kun dødens port. Det er innvielse til et liv i lysets sfære, derfra fører veier til skjønne, guddommelige verdener hvor vesenet kommer til å oppleve den høyeste form for glede, salighet og fred, som det er mulig på dets nåværende utviklingstrinn. Det skal få lov til å oppleve Guddommens nærhet så sterkt som det aldri har opplevd det før i denne spiral, og så går veien mot en ny fysisk inkarnasjon, hvor nye muligheter skal åpne seg for videre utvikling, slik at lysets sfærer engang ikke bare skal være verdener vesenet besøker mellom to fysiske inkarnasjoner, men dets hjemsted hvor det opplever og skaper til gavn for helheten.
Martinus senter Oslo
Ramstadåsen 33
2033 Åsgreina
