Mens det primitive fortidsmennesket hovedsakelig handlet instinktivt og ikke hadde noen spekulasjoner eller skrupler med hensyn til rettferdighet, fordi det slik som hos dyrene faktisk var en uskreven lov at rettferdigheten var på den partens side som kunne utslette eller drepe motparten, har ikke det moderne mennesket denne robustheten. Instinktet animerer det riktignok til å ønske ulykke over motparten, men en begynnende humanistisk følelse virker nå inn i vesenets utvidete tankeevne og skaper tanker som går i retning av å forsvare motparten. Vesenets instinkt og følelser kommer dermed i konflikt med hverandre. Men denne konflikten setter raskt i gang den utvidete tenke- eller spekulasjonsevnen hos det aktuelle mennesket. Og så begynner en spekulasjon som meget ofte blir langvarig. Hvis instinktet er dominerende eller har overtaket over følelsen, vil det diktere intelligensen til vesenet og dermed spekulasjoner i instinktets favør. Siden instinktet er sete for fortidens vaner og tilbøyeligheter, det vil si den nevnte uskrevne loven om at rettferdigheten er på den partens side som kan utslette eller underkue motparten, får det vesenet til å bruke sin intelligens til å skape de mest geniale tankebilder hvor det ser seg selv som totalt uskyldig eller som hundre prosent martyr. Gjennom den samme tankespekulasjonen ledet av instinktet ser det i verste fall den andre parten som den mest infame skurken som bør plages og bekjempes med alle tilgjengelige midler.
Om beskyldningen eller begrunnelsen for denne forfølgelsen er basert på kjensgjerninger, har ingen betydning for den anklagede parten. Den har for lengst suggerert seg selv til å tro på sine egne tankebilder, skapt av sitt instinkt og sin intelligens, som urokkelig virkelighet. Det ønsker i verste fall død og undergang over motparten. Og her møter vi vikingen, neandertalmannen eller naturmennesket i det tjuende århundrets moderne menneske.