Vi vet alle at vi er født til denne verden og at vi en gang skal dø. I alminnelighet er det ikke noe man går og tenker over, men av og til dukker tanken opp, ikke minst når man opplever andres død, spesielt når det dreier seg om mennesker man har holdt av og vil savne i den daglige tilværelse. Oftest er det med angst og sorg mennesker da tenker på døden. Tanken på utslettelse og kanskje også tanken på eventuelt å skulle stå til regnskap for handlinger i ens liv som man forlengst har angret, medvirker til å gjøre tanken på døden mørk og trist og ubehagelig. Gjennom den materialistiske livsanskuelse får man det inntrykk at det ikke er et liv etter døden fordi bevisstheten etter denne oppfattelse bare er en virkning av materiens kombinasjoner. Men da mennesket ikke ønsker å opphøre med å eksistere, selv om det kan være visse former for livsopplevelse det godt vil være foruten, gjør tanken om en fullstendig utslettelse det naturligvis trist til mote, ja, fyller kanskje dets sinn med angst og gru. Gjennom religionen får mennesket vite at det etter døden skal hvile i graven til "den ytterste dag", hvor Kristus skal dømme mellom levende og døde og "skille fårene fra bukkene". "Fårene" eller de troende kristne, som har trodd blindt på at Gud har forsonet seg med deres synder fordi Kristus lot seg ofre på korset for deres skyld, skal da gå inn i paradisets evige salighet, mens "bukkene", de vantro syndere, skal pines i det evige helvete. Dette dogmatiske syn på livet etter døden er det svært mange mennesker i vår tid som har vanskelig for å akseptere, så det er lettere å tro at døden er livets opphør, ikke bare for organismen, men også for tanken og bevisstheten. Man snakker om å gå inn i den evige søvn eller evige hvile.
Martinus senter Oslo
Ramstadåsen 33
2033 Åsgreina
